hits

Skjortene til bestefar ble starten på min sykarriere!

Redesignppgaven i mandagens episode av symesterskapet traff meg rett i hjertet. Det er jo dette jeg har drevet med og det var sånn sykarrieren min startet!

Etter påsken 2016 satt jeg med to søppelsekker fulle av bestefars gamle klær fordi jeg syns det var trist å gi dem fra meg. Mesteparten av det var skjorter av typen t-skjorte-skjorte som han likte å gå med. 

Han hadde nylig dødd og synet og lukten av skjortene hans fikk tårene til å presse på hver gang jeg tok dem frem. Bestefaren min har betydd ufattelig mye for meg gjennom hele livet mitt. Jeg har masse gode minner, men spesielt godt husker jeg gleden i øynene hans da vi kom på besøk, og de gode klemmene man alltid fikk. 

Det var en utrolig trist tid, men det var også en fin tid. Jeg brukte masse tid på å redesigne skjortene hans, som også gjorde at jeg fikk masse tid til å tenke på han. Hvordan han var som person, at han alltid fortalte hvor stolt han var av meg. 

Noen ganger hvis jeg tenker på ting jeg syns er skummelt å gjøre, men som jeg tror det vil komme noe godt ut av tenker jeg at jeg har Tore Finsrud sin fulle støtte, derfor gjør jeg det. Det gir meg en slags ekstra styrke å tenke at han backer meg uansett hvor teit andre syns jeg er. 

Dette innlegget ble ganske personlig. Men sånn var det altså, at jeg ble hekta på å sy. Etter hvert som jeg følte jeg fikk teken på syingen begynte jeg å lage ting til meg selv også. Det kan jeg vise litt bilder av senere, jeg har sydd MYE og utviklingen har vært bratt. Jeg har fremdeles mange av klærne til bestefar, og det er de aller helligste plaggene jeg eier. En dag skal min baby gå rundt i Tore Finsrud sine gamle skjorter. Det gleder jeg meg til.

Ingrid B. 

3 kommentarer

Ååh, så rørende, koselig og trist på samme tid! Men utrolig kreativt å videreføre klær på den måten. Da føler man lissom at man får brukt de til noe spesielt, og at de ikke bare blir kastet. Herlig:-)

Og hvor er nordmenna sin respons, på at politiet nå igjen terroriserer meg?

(Noe jeg har blogget om).

Nei, nordmenna sitter på f*ttene sine, og det har de gjort, i ti år nå.

Nordmenna gjorde ikke en dritt, da politiet ødela meg, (må jeg si), ved å knuse døra mi og hamre på døra mi, flere ti-talls/hundre-talls ganger.

Da jeg bodde, i Keith Court, (hvor jeg bodde fra 2012 til 2014), her i Liverpool.

De lot bare politiet ødelegge meg, (ved at jeg ble 'shell-shocked'), på grunn av noen oppdiktede tulle-saker.

Selv om jeg blogget om dette fortløpende.

Og alle de andre sakene, hvor jeg blir tulla med, ignorerer også nordmenna.

Så de er noen svikefulle f*ttekjerringer, (må jeg si).

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Med hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Det er også sånn, at det er IPCC som skal stoppe politiet, når de kødder med folk.

Men IPCC kødder også med meg.

Og det ignorerer også nordmenna.

Helvetes pakk, må jeg si da.

(Noe sånt).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg har heller aldri, (i mitt snart 50 år lange liv), prata med noen, om hva man skal gjøre, hvis man får politiet på døra.

For jeg kjenner ingen, som har pleid, å få politiet, på døra.

Det er selvfølgelig det siste jeg vil, (for å si det sånn), å få politiet osv., på døra.

Det er mulig at det finnes arbeiderklasse-folk osv., som synes, at det er stas, å bli tvangsinnlagt og bli varetekts-fengslet.

Men jeg er ikke fra arbeiderklassen, og for middel/over-klassen så er det flaut/pinlig/uønsket, å bli henta av disse idiotene.

(I tilfelle min degenererte halvbror Axel ikke skjønner dette, for eksempel.

For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For et rørende innlegg!

Skriv en ny kommentar